En liten nydling..

Jeg var så fornøyd da jeg møtte en av de minste i gruppa som hadde vært borte en stund. Han bodde hos tanta si og øynene hans var ikke lenger røde og slitne av limen. Han såg så bra ut!
Han kom løpende da han såg meg og hoppa opp i armene mine, Senoritaaaa! Og jeg ble utrolig glad for å se han igjen, og ikke mindre rørt når han ble så glad for å se meg. Han hadde det fint, bodde med tanta si og søskenbarna sine, var nok litt ute å rangla om kvelden, men et godt tegn at han hadde valgt å prøve å bo med tanta si. Jeg fremkalte noen bilder av han som han fikk noen dager etterpå.

Det hører med til mange av ungdommenes historie at de etter et par måneder kommer tilbake til gata. Når jeg skulle møte america-gjengen på onsdag kveld var ikke gutten noe unntak. Vi drog for å se på gutta spille fotball, og da vi kom rundt hjørnet hører jeg stemmen til gutten: " Seeeeenoriiiiiitaaaa".

Han er så god, og nydelig, og sårbar, og liiiten, og han klarer ikke å holde seg borte fra limet, og må tilbake igjen, selv om han burde vært et helt anna sted. Han smiler fra øret til øret, og legger ikke skjul på (slik som mange andre) at han er et barn. Han trenger en klem, og er ikke redd for å klemme, han har makk i rompa, klarer ikke å sitte i ro, han liker når vi tuller med han og kaster han rundt. I går når han satt i bilen med oss voksne, med de store øynene sine, den håse stemmen og limet under genseren, tenkte jeg: " Hva skal til for at jeg kan ta med meg denne gutten hjem?" Jeg vurderte helt seriøst hvordan jeg kunne fått han med til Norge. Han har virkelig sjarmert meg i senk..