Lenge siden sist!

Da er det tross alt en stund siden sist vi har oppdatert bloggen. Det er altfor dårlig av oss, MEN tida går så fort og det er så mye vi skulle ha gjort :)




Det er så mange ting vi skulle skrevet om, alle historiene til barna, fortelle om hverdagen deres osv. Men det er ikke lett å vite hvor en skal begynne. For tida jobber vi blandt annet med 8 gravide jenter, den yngste 15 år. Ho skal føde om to måneder, men sannsynligheten er vel stor for at fødselen kommer til å skje mye tidligere. Limet er aldri langt unna. Fenix forsøker å få ho med til dagsenteret for å forberede henne til fødselen, gi henne rådgivning osv. Men det er ikke lett å motivere henne. Det er litt av en fremtid den lille venter seg. Et liv på gata med rusa mennesker rundt seg døgnet rundt. I går etter jobb gikk vi forbi en gjeng med voksne mannfolk som drakk alkohol og sniffa lim. Midt oppi dette sitter ei lita jente på 3 år. Man tenker sitt, at barn må leve blandt all den rusen, ustabiliteten, slossinga og med foreldre som ikke kan gi dem den omsorgen som de fortjener så mye.. det er ikke godt å tenke på.

Denne uka har vært en blanding av mye rart. Barna er supre å jobbe med, men det er utrolig frustrerende å ikke kunne snakke mer med de. Jeg ser så mange situasjoner hvor de trenger en prat, hvor jeg føler at hvis jeg bare kunne snakka språket så kunne jeg vist så mye mer at jeg bryr meg. I dag kom jeg midt oppi en slåsskamp mellom to av barna når jeg skulle hjem fra jobb. Jeg gikk i mellom de, etterpå ville jeg så gjerne snakke med dem begge. Jeg satte meg ned med han ene, spurte hva som hadde skjedd, og jeg fikk et svar... som jeg ikke skjønte halvparten av. Da blir jeg så frustrert!

Det er utrolig viktig for barna det arbeidet stiftelsen gjør! I går kom det ei jente som hadde sin første dag på gata. Noen av de andre gatebarna hadde sagt til Oscar at vi måtte hjelpe ho med å komme på et hjem (det sier litt om hvor mye de bryr seg om hverandre). Oscar var der med en gang, kontakta en institusjon som jobber med barn som akkurat har kommet ut på gata. Positivt og utrolig viktig!




Det er mange av barna som kommer og går. De har ønsker om å endre seg, endre livet sitt, men det å skulle forandre seg er ikke så lett. Bare på de månedene jeg har vært her er det mange av barna som har vært ut og inn av institusjon flere ganger. Avhengigheten av rus er en vanskelig del av det. Jeg blir helt satt ut noen ganger av hvor viktig den limen er for de. Virker som limtuben er deres beste venn, og det er så mange grunner til det. I det siste har jeg sett mange triste ansikter. Heldigvis har vi gode folk i stiftelsen som tar tak og prater med barna om de ønsker det.


Ellers går dagene som sagt i ett. Jeg har begynt på spanskkurs igjen, føler det trengs. Volleyball to ganger i uka hører med. Det er litt rart å skulle fortelle om livet ellers, men vi har fått et hverdagsliv her som vi trives godt med. Vi gruer oss begge til at Stine skal reise hjem igjen, MEN vi har bestemt oss for å ikke tenke på det enda. I helga skal vi på konsert med gutta fra Inti K`anhcay og 17 mai skal vi feire med ettårsdag.

Håper dere alle får en fin 17 mai!

Kristin.