Ey alle sammen :)

Så bra at dere er innom å leser bloggen vår, selv om vi er skikkelig treige til å legge inn nye innlegg. Her kommer et om littavhvert og mest om hva min jobb handler om :

Det er herlig å være ordentlig i gang! Jeg har vært fire uker på jobb og blitt ganske så godt kjent med de fleste av barna. Jeg jobber i et prosjekt som heter Inti K'anchay. Det er et opplegg for barn som kommer fra ekstremt fattige familier og som ligger veldig i faresonen for å kunne havne på gata. De går på skole på ettermiddagene og trenger et sted være på dagen. På Inti K`anchay får barna mat, leksehjelp, helsetilbud, oppfølging av psykolog etc. etc. De får oppmerksomhet og stimuli fra voksne. De får et livsgrunnlag. Jo mer jeg jobber jo mer ser jeg hvor viktig dette arbeidet er. Og jo mer jeg jobber jo mer glad blir jeg i barna. Jeg får fnatt av å tenke på hva som skulle skje med barna hvis ikke de har Inti K`anchay å gå til hver dag. Da havner de mest sannsynlig på gata. Krise.


Midt på dagen steker sola godt. Her har noen av barna satt segg i skyggen av klesvaska for å gjøre lekser.
Det jobber flere frivillige i prosjektet, de fleste fra Tyskland og Bolivia. Hyggelige folk. Vi har blant annet en psykolog med på teamet, han er utrolig dyktig og han har vært med på å utarbeide "fichaer", eller mapper, på alle barna. En del av jobben er aa lese og laere seg barnas historier, og aa oppdatere fichaene. Jeg blir rimelig svett i panna naar jeg leser om hva noen av disse barna har vært gjennom. Mange bærer på tunge, traumatiske opplevelser. Og flere har mistet mange av sine nærmeste. Ei jente på 14 år har mistet 6 søsken, de er 4 igjen. En annen gutt på 18 har mistet 4 søsken, blandt dem en tvillingsøster, og to svært betydningsfulle voksne. Jeg kan på ingen som helst måte forestille meg hvordan det må oppleves. Jeg blir imponert over at barna fremdeles klarer å smile og le. At de klarer å være så blide hver eneste dag, til tross for alle de vonde minnene og opplevelsene de bærer på.

Mange av barna har foreldre, og særlig fedre, som er alkoholikere. Paa hjemmebesoekene snakker vi med foreldrene om alkoholproblemene, hvor mye penger som gaar til drikke i uka, hvor ofte de drikker, hvordan dette gaar ut over barna, mer alkohol mer vold, osv. Fulle og frustrerte foreldre bruker lett hendene til å "oppdra" barna sine, de vet ikke hvordan de skal kommunisere med barna og slår når de blir irriterte, fortvilte og frustrerte. Vi har jo en psykolog til rådighet, han kan hjelpe med ganske mye forskjellig. De fleste foreldrene tror at hvis de skal snakke med en psykolog betyr det at de er gale. Poco loco. Vi prøver å forklare at man trenger ikke være gal for å få hjelp av en psykolog. Han kan lære familien hvordan man bedre kan kommunisere og samarbeide, i steden for f.eks. å slå hverandre. Det er ikke like lett for alle foreldre å forstå dette. Noen er mer åpne enn andre.

Barna paa Inti K'anchay er fra 6 - 19 aar. De er som alle andre barn bortsett fra at foreldrene deres tjener gjennomsnitlig 50 -100 kr i uka. Og de fleste er soeskenflokker paa 6-10 stk. De er saa nydelige, og saa smarte og intelligente. De kan saa mye, de ER saa mye, og etter fire uker er jeg blitt utrolig gla i alle sammen. Selv om jeg gleder meg til sommern hjemme i Norge, gruer jeg meg noe helt forferdelig til aa reise herfra. Uff og aesj... Saant maa man ta som det kommer. Foreloepig skal jeg fortsette aa ha det fantastisk bra paa jobb hver dag, med spennende utfordringer og med verdens nydeligste barn!

Goo Paaske til alle sammen :)

-Stine