En liten hilsen til fine mennesker:)

Vi tror vi skal begynne dette innlegget med å bøye oss i støvet for to mennesker som vi jobber med som møter barna på en helt unik måte. Vibeke er den ene. Det finnes ikke tvil om at Vibeke betyr utrolig mye for barna vi jobber med. Ho er der for de alltid, og det vet de. Selv om det er nødvendig å reise tilbake til Norge i ny og ne fordi ho har brukt alle sine penger, alle sine ressurser på å jobbe frivillig for å bedre hverdagen til alle de skjønne gatebarna( dette blir en lang setning), så vet barna at ho kommer tilbake. Det er så viktig og det er så bra, Vibeke, at det finnes sånne mennesker som deg :) For de som ikke er klar over det , er det Vibeke som har startet dagsenteret (Fenix) for barna til gatebarna, et prosjekt det er verdt å være stolt over. Det er så viktig for de minste gatebarna å få redusert sin tid på gata. Hos Fenix får de stimuli, omsorg, oppmerksomhet og muligheten til å være barn.

Den andre vi har lyst å skryte av er Oscar. Han har jobbet i stiftelsen siden desember/januar og gjør en kjempejobb!! Barna møter Oscar med stor respekt. Han tar ledelsen, møter barna med åpenhet og humor, tar seg tid til å se hver enkelt og snakke med hver enkelt når det trengs og han setter samtidig grenser. Snakk om trygg voksen og positiv ressurs for stiftelsen! :)

Det er selvfølgelig flere som fortjener skryt, men akkurat i dag ble det disse to.

Kari, kjære amiga! God tur hjem! Det er rart å tenke på at vi har vært her i tre måneder og at den første av den gode trioen nå flyr hjem til Norge. Vi er utrolig glad for at det har vært oss tre dissa månedene! Vi håper du flyr hjem med mange gode minner fra hverdagen i Bolivia. Vi kommer til å savne deg.

Stine og Kristin

Her er et par linker til internettsider for de som er interessert i å vite mer om arbeidet vårt:

Avisartikkel: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.6521886

Estrellas en la calle hjemmeside: http://www.estrellasenlacalle.com

Vibeke sin blogg: http://www.vibeaqui.blogspot.com

Langfredag med gutta i Americagjengen:)

Vi hadde med de skjønne gutta på påskefeiring i parken. Malte påskeegg, laga kort, spilte fotball og slappa av. Kjempefin dag :)

Nyeste og yngste gutten i gjengen står i mål.

Mona hadde med stort påskeegg fra Norge med masse deilig sjokolade!

Låne fotoapparat er populært!

Limtuben er aldri langt unna..

Kari har fått påskeblomst.

Solstrålen vår Mona:)

Det er godt å få litt kos for en liten gategutt.

Full konsentrasjon!

Ey alle sammen :)

Så bra at dere er innom å leser bloggen vår, selv om vi er skikkelig treige til å legge inn nye innlegg. Her kommer et om littavhvert og mest om hva min jobb handler om :

Det er herlig å være ordentlig i gang! Jeg har vært fire uker på jobb og blitt ganske så godt kjent med de fleste av barna. Jeg jobber i et prosjekt som heter Inti K'anchay. Det er et opplegg for barn som kommer fra ekstremt fattige familier og som ligger veldig i faresonen for å kunne havne på gata. De går på skole på ettermiddagene og trenger et sted være på dagen. På Inti K`anchay får barna mat, leksehjelp, helsetilbud, oppfølging av psykolog etc. etc. De får oppmerksomhet og stimuli fra voksne. De får et livsgrunnlag. Jo mer jeg jobber jo mer ser jeg hvor viktig dette arbeidet er. Og jo mer jeg jobber jo mer glad blir jeg i barna. Jeg får fnatt av å tenke på hva som skulle skje med barna hvis ikke de har Inti K`anchay å gå til hver dag. Da havner de mest sannsynlig på gata. Krise.


Midt på dagen steker sola godt. Her har noen av barna satt segg i skyggen av klesvaska for å gjøre lekser.
Det jobber flere frivillige i prosjektet, de fleste fra Tyskland og Bolivia. Hyggelige folk. Vi har blant annet en psykolog med på teamet, han er utrolig dyktig og han har vært med på å utarbeide "fichaer", eller mapper, på alle barna. En del av jobben er aa lese og laere seg barnas historier, og aa oppdatere fichaene. Jeg blir rimelig svett i panna naar jeg leser om hva noen av disse barna har vært gjennom. Mange bærer på tunge, traumatiske opplevelser. Og flere har mistet mange av sine nærmeste. Ei jente på 14 år har mistet 6 søsken, de er 4 igjen. En annen gutt på 18 har mistet 4 søsken, blandt dem en tvillingsøster, og to svært betydningsfulle voksne. Jeg kan på ingen som helst måte forestille meg hvordan det må oppleves. Jeg blir imponert over at barna fremdeles klarer å smile og le. At de klarer å være så blide hver eneste dag, til tross for alle de vonde minnene og opplevelsene de bærer på.

Mange av barna har foreldre, og særlig fedre, som er alkoholikere. Paa hjemmebesoekene snakker vi med foreldrene om alkoholproblemene, hvor mye penger som gaar til drikke i uka, hvor ofte de drikker, hvordan dette gaar ut over barna, mer alkohol mer vold, osv. Fulle og frustrerte foreldre bruker lett hendene til å "oppdra" barna sine, de vet ikke hvordan de skal kommunisere med barna og slår når de blir irriterte, fortvilte og frustrerte. Vi har jo en psykolog til rådighet, han kan hjelpe med ganske mye forskjellig. De fleste foreldrene tror at hvis de skal snakke med en psykolog betyr det at de er gale. Poco loco. Vi prøver å forklare at man trenger ikke være gal for å få hjelp av en psykolog. Han kan lære familien hvordan man bedre kan kommunisere og samarbeide, i steden for f.eks. å slå hverandre. Det er ikke like lett for alle foreldre å forstå dette. Noen er mer åpne enn andre.

Barna paa Inti K'anchay er fra 6 - 19 aar. De er som alle andre barn bortsett fra at foreldrene deres tjener gjennomsnitlig 50 -100 kr i uka. Og de fleste er soeskenflokker paa 6-10 stk. De er saa nydelige, og saa smarte og intelligente. De kan saa mye, de ER saa mye, og etter fire uker er jeg blitt utrolig gla i alle sammen. Selv om jeg gleder meg til sommern hjemme i Norge, gruer jeg meg noe helt forferdelig til aa reise herfra. Uff og aesj... Saant maa man ta som det kommer. Foreloepig skal jeg fortsette aa ha det fantastisk bra paa jobb hver dag, med spennende utfordringer og med verdens nydeligste barn!

Goo Paaske til alle sammen :)

-Stine