To uker til avreise..

Jeg har snart vært borte i sju måneder og om to uker sitter jeg på flyet hjem til Norge. Det setter i gang noen tanker når man nærmer seg avreise. Jeg både gruer og gleder meg. Først og fremst gleder jeg meg til å se alle hjemme igjen, som jeg ikke har sett på lenge, sove i DYNE, spise grovt brød, ha tilgang på vann på lørdager og søndager, IKKE våkne mitt på natta av hunder som bjeffer, sykle, gå turer, se igjen vesle søskenbarnet mitt som har blitt så stor...
Og jeg gruer meg naturligvis til å måtte reise fra alle her, fra venner og ikke minst alle barna og ungdommene. Gruer meg til å ikke vite hvordan det går med de, til å måtte være enda en person som bare forsvinner, svikter og kanskje aldri skal komme tilbake, reise fra en liten nydling som betyr noe spesielt for meg, ikke henge i krysset hvor ungdommene jobber for å slå av en prat, ikke å bli kalt Dona Grinch og Senorita og Krispin lenger, ikke ha to glade hunder hoppendes rundt meg, til å måtte betale 100 kroner for å gå på kino og 24 kroner(istedefor 1.50) for å komme seg et sted, ikke snakke spansk.. også videre også videre.

Jeg har hatt det kjempefint dissa sju månedene, og lært masse som jeg skal ta med og bruke videre. Forresten inviterer jeg også herved til en kveld i leiligheten min, ubestemt dato, til å se dokumentar fra stiftelsen, bilder og refleksjon :)

Men nå er det sengetid i Cochabamba.