På besøk hos America-gjengen

Vi hadde egentlig lyst til å skrive om den fantastiske ferien vi har hatt. Det får bli neste innlegg. I går var jeg i bursdagsselskap ”hjemme” hos Americagjengen, i en vannkanal/et vannrør, vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Etter et sånt besøk føles det litt absurd å skulle sette seg ned å skrive om ferie og idyll. Det er så utrolig mange tanker som popper opp, veit ikke helt hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal si. Tenker bare at det kan være noe som er viktig å formidle.

Americagjengen er en gjeng på 20-30 stykker. Ei av jentene fylte 21 år i går. Kjæresten hadde kjøpt den største kaka dere kan tenke dere (to-etasjer) og gjorde alt for at jenta skulle få en fin dag. Ho hadde pynta seg, kjøpt nye klær for anledningen, utrolig pen var ho. Kjæresten er nok dessverre ikke alltid like snill. Han er leder av gjengen og kan til tider bli ganske aggressiv. Vibeke forteller meg at 10 år med sniffing av lim har gjort at hjernen hans ikke fungerer optimalt lenger, noe som blant annet gjør at han til tider får hallusinasjoner.

Jeg fester blikket spesielt på en gutt. Han er 10 år, limtuben er godt planta under nesa. Lurer på hva som skjedde? Sannsynligvis kommer han fra et hjem hvor vold, alkoholisme og lite omsorg var en del av hverdagen. Da er det for mange en bedre løsning å leve resten av livet på gata. Jeg blir trist av å se på han, han skulle ikke vært der. Han skulle levd et trygt og forutsigbart liv, med foreldre som stiller opp og bidrar når livet er vanskelig, han skulle gått på skole, tilegna seg kunnskap. Han skulle kunne gå ut på gata å leike, han er jo et BARN. Men der står han, som en av millioner av barn som lever på gata, uten trygghet, uten omsorg. Han er 10 år og avhengig av trelim.

Vibeke og jeg skal få lov til å sette oss, på den ene skitne madrassen de har. Vi får brus og kake. De spør om vi kan synge bursdagssang på norsk, og vi synger for full hals. Plutselig begynner det å striregne og hagle. Etter hvert åpnes slusene og når vi ser oppover kanalen kommer vannet fossende. Det blir nok en vekker for meg. Her BOR de, og når vannet kommer seilende nedover, blir ofte klær, madrasser, det de eier og har tatt med strømmen. Vi får redda kaka, kommer oss ut av kanalen og løper i ly for regnet. Alle blir kliss våte og vi fryser. Heldig som jeg er kan jeg gå hjem etterpå, skifte klær, legge meg under en varm dyne. Det er mer enn hva de kan.

Politiet kjører sakte forbi, de er slettes ikke en del av samfunnet barna kan stole på. Jeg sier til Vibeke at jeg ikke kan fatte og begripe at politiet mishandler barna på den måten de gjør. Vibeke må igjen fortelle meg at det er sånn virkeligheten er.

Det skal sies, barna og ungdommene viser stor omsorg ovenfor hverandre, og det er utrolig rørende å se. Samtidig har du noen som kanskje ikke helt klarer å tilpasse seg i gjengen. Jeg vet ikke om det var tilfelle med han jeg møtte i dag, men har lyst å fortelle om det møtet. I går fortalte han at han hadde bursdag i morra, og i dag møtte jeg han tilfeldigvis på veg hjem fra jobb. Han såg på meg med forhåpningsfulle øyne, og venta på at jeg skulle gratulere han med dagen. Jeg hadde glemt det og han måtte fortelle meg det selv. På min gebrokne spansk spurte jeg om han hadde fått kake, sang? Nei, det var nok ikke mange som hadde hugsa på han i dag. Han lurte på om jeg kunne gi han noen bolivianos, så han kunne ta bussen til mammaen sin og kjøpe inn kylling for å lage et godt måltid. Det føles som et stort dilemma hver gang man får et sånt spørsmål. Som ansatt hos stiftelsen kan man ikke dele ut penger hist og her, det sier seg selv. Men igjen, gutten har bursdag, det er så godt som INGEN som har hugsa på han og det eneste han ønsker er å besøke familien sin. Hvordan i all verden skal man ha samvittighet til å si nei til det? Jeg sier først at det ikke er mulig, hva med de andre barna? Han ber om 50, jeg sier han skal få 10 slik at han får besøkt familien sin. Han lovte meg at det skulle være en hemmelighet, og jeg tror jeg fikk forklart at det var et engangstilfelle. Han hadde tross alt bursdag…

Man veit aldri, kanskje han brukte pengene på lim eller alkohol, kanskje han fikk en kjempefin bursdag. Jeg tror og håper på det siste..

Kristin

Sånn litt ellers.

(kun for spesielt interesserte)

Dagene i Cochabamba starter med å stikke bortom nabokona og kjøpe lyst, deilig, luftig brød. Vi er så heldige å slippe unna grovbrød med brunost og andre godsaker ; ) Nabokona er rund, god og hyggelig og har et ønske om at en av oss en vakker dag vil gifte seg med en av de mange sønnene hennes.

Vi har to hunder. Rocky 1 og Rocky 2 følger oss i hælene hvor enn vi går. Vi har blitt glade i hundene selv om de
til tider kan være litt innpåslitne. Rocky 2 kom i slåsskamp med nabobilen her om dagen og må gå rundt med krage i 2 uker. Som om han ikke er rart nok skrudd sammen fra før av (bildet taler for seg selv). Vi har også en papegøye som bor veggivegg og som til tider blir litt slitsom å høre på. LINDOOO, LINDOOOO! Stine har skjønt at ørepropper er en god idè.

Det byr på morsomme utfordringer de gangene vi skal ta 230 – bussen til America. Bussen er alltid proppandes full og det gjør det ikke lett å skulle forte seg inn på bussen når Rocky 1 hopper inn i forvegen og så gjerne vil være med oss på jobb. Rocky 1 er vel den rareste av de to, det er mye han ikke skjønner.

Vi har fått vår egen lille stamkafè, Brazilian Coffee. Der bestiller vi stort sett alltid ”det vanlige”, cæsarsalat eller laks og deilig browniesvulkan med MASSE is. Stamkunder får nemlig alltid litt ekstra. Vi prøver så godt vi kan å slå av en prat med pratsomme kelnere. Det går på spansk, vi skjønner nada, men koselig er’e lell.

I starten er det ganske sjarmerende å vaske klær for hånd. Men det skal sies at vaskemaskinen der hjemme blir mer og mer satt pris på ettersom tiden går.

Det er gøy med karneval, men vi er glad for at det endelig er over. Karnevalet i Cochabamba starter i slutten av januar og varer en måned. Da må man regne med og akseptere å få vannballonger i hue hvor enn man går. Lørdag var siste dagen med sang, dans og farger. Selv om vi har pådratt oss forkjølelse alle som en, var det gøy å få med seg karneval i Bolivia.

Så å si hver fredag er vi på bodycombat med instruktør Tatiana. Hun ligner på Lara Craft og er en treningsmaskin ut av dimensjoner. Hun møter stadig opp i superkorte miniskjørt og vi føler oss i grunn litt som han kameraten i Call- on – me – videoen. Siden Cochabamba ligger på 2500 meter regner vi med å være i ganske så fit form når vi kommer hjem. Det er hvertfall lov å håpe :)

Håper alle har det bra der hjemme.