Selv om vi ikke har begynt i jobbene våre enda, har vi fått være med på besøk rundt hos de forskjellige gruppene. Inntrykkene strømmer på. Besøkene er alt på en gang- fantastiske, triste, spennende.
Barna møter oss med limtubene i handa. Sniffingen foregår stort sett kontinuerlig. Noen ser veldig oppegående og tilstedeværende ut. Hos andre flakker blikkene og øynene svømmer over. De har aldri møtt oss før, kjenner oss ikke, men tar oss likevel så godt imot. De smiler, spør litt sjenerte hva vi heter og hvor vi kommer fra. Det er rart å snakke om Norge til noen som bor under en kaktusbusk.
Flere av de vi møter har allerede blitt foreldre til små, hjemløse barn. Ei lita jente på litt over ett år kommer traskende bort til oss. Hun er kun iført sandaler og er blid som ei sol. Vi løfter henne opp, hun smiler, ler og nyter fremmede menneskers oppmerksomhet. Moren til den lille er blitt voksen, sikkert 20-25 år. Kroppen er full av arr etter knivstikk. Det blir plutselig veldig tydelig hvor farlig livet på gata faktisk er.
I en park møtte vi ei ung jente med en baby på ni dager. De slappet av på et teppe i skyggen. ”Hvordan er det mulig at en så liten, sårbar, utsatt og hjelpesløs skapning kan overleve uten å ha et hjem?” tenker vi. Mye av svaret ligger i menneskene rundt, beskyttelsen man får av samholdet i en gruppe. Uten dette samholdet og denne beskyttelsen, har ikke barna en sjanse. Det er derfor godt å se de tilfellene der en mor, til tross for rusen, virkelig bryr seg om barnet sitt.
På den annen side er det ti ganger så vondt å se en mor, så rusa at hun nesten ikke klarer å stå oppreist, vise null interesse for sin to mnd gamle baby. Kari holdt babyen under mesteparten av besøket hos den lille familien, og måtte selvfølgelig gi den tilbake til moren da vi skulle dra. Det er spesielt å dra fra en baby når man vet at situasjonen ikke kommer til å bli noe bedre, verken i morgen, om en uke eller en måned. Det er et menneskelig instinkt å opptre beskyttende ovenfor barn. Gjennom utdannelsen vår har dette instinktet blitt forsterket. I en lignende situasjon i Norge hadde vi hatt mulighet til å gjøre drastiske endringer der og da. Dette har vi ikke mulighet til her. Det er frustrerende, og det føles naturligvis feil å etterlate et så lite barn hos en mor som ikke gir barnet mer beskyttelse.
Flesteparten av gatebarna overlever barndommen, men dør i 20 – 25 års alderen. Det er lett å spørre seg hva som er poenget med å streve for å overleve i 20 år, oppleve så mye smerte, sult og svik, for så å dø? Men som oss har de et verdifullt liv å kjempe for, med venner, en hverdag og øyeblikk som betyr noe. Barna har en overlevelsesevne, et instinkt som sier at man vil leve uansett hvor vanskelig omstendighetene er. Det er beundringsverdig.
Det er frustrerende å se hvor urettferdig verdens goder er fordelt.
Til uka begynner vi å jobbe. Vi gleder oss veldig til å komme i gang, samtidig som vi kjenner oss en smule nervøse. Til nå har vi fått små, men betydningsfulle innblikk i hva de neste månedene kommer til å handle om. Det er rart å tenke at dette skal bli hverdagen vår. Det er også godt å tenke at vi kan være med på å lette hverdagen til noen av disse barna.
Kari, Kristin og Stine
