To uker til avreise..

Jeg har snart vært borte i sju måneder og om to uker sitter jeg på flyet hjem til Norge. Det setter i gang noen tanker når man nærmer seg avreise. Jeg både gruer og gleder meg. Først og fremst gleder jeg meg til å se alle hjemme igjen, som jeg ikke har sett på lenge, sove i DYNE, spise grovt brød, ha tilgang på vann på lørdager og søndager, IKKE våkne mitt på natta av hunder som bjeffer, sykle, gå turer, se igjen vesle søskenbarnet mitt som har blitt så stor...
Og jeg gruer meg naturligvis til å måtte reise fra alle her, fra venner og ikke minst alle barna og ungdommene. Gruer meg til å ikke vite hvordan det går med de, til å måtte være enda en person som bare forsvinner, svikter og kanskje aldri skal komme tilbake, reise fra en liten nydling som betyr noe spesielt for meg, ikke henge i krysset hvor ungdommene jobber for å slå av en prat, ikke å bli kalt Dona Grinch og Senorita og Krispin lenger, ikke ha to glade hunder hoppendes rundt meg, til å måtte betale 100 kroner for å gå på kino og 24 kroner(istedefor 1.50) for å komme seg et sted, ikke snakke spansk.. også videre også videre.

Jeg har hatt det kjempefint dissa sju månedene, og lært masse som jeg skal ta med og bruke videre. Forresten inviterer jeg også herved til en kveld i leiligheten min, ubestemt dato, til å se dokumentar fra stiftelsen, bilder og refleksjon :)

Men nå er det sengetid i Cochabamba.

Noen bilder

Full konsentrasjon. Gutten synes
det er topp å lære å skrive.

På veg hjem til brua.

Hunden til America-gjengen har fått valper.
Her bærer jenta alle sju i trygghet.

Fotballtrening til den store turneringen om en uke.
Med snødekte fjell i bakgrunn.


Gutta løper som helter!
Vann må til i den steikende varmen.


Prosjekt forebygging "Inti K`anchay hadde
utstilling, konsert og teaterforestilling.

Fire nye innlegg!

En liten nydling..

Jeg var så fornøyd da jeg møtte en av de minste i gruppa som hadde vært borte en stund. Han bodde hos tanta si og øynene hans var ikke lenger røde og slitne av limen. Han såg så bra ut!
Han kom løpende da han såg meg og hoppa opp i armene mine, Senoritaaaa! Og jeg ble utrolig glad for å se han igjen, og ikke mindre rørt når han ble så glad for å se meg. Han hadde det fint, bodde med tanta si og søskenbarna sine, var nok litt ute å rangla om kvelden, men et godt tegn at han hadde valgt å prøve å bo med tanta si. Jeg fremkalte noen bilder av han som han fikk noen dager etterpå.

Det hører med til mange av ungdommenes historie at de etter et par måneder kommer tilbake til gata. Når jeg skulle møte america-gjengen på onsdag kveld var ikke gutten noe unntak. Vi drog for å se på gutta spille fotball, og da vi kom rundt hjørnet hører jeg stemmen til gutten: " Seeeeenoriiiiiitaaaa".

Han er så god, og nydelig, og sårbar, og liiiten, og han klarer ikke å holde seg borte fra limet, og må tilbake igjen, selv om han burde vært et helt anna sted. Han smiler fra øret til øret, og legger ikke skjul på (slik som mange andre) at han er et barn. Han trenger en klem, og er ikke redd for å klemme, han har makk i rompa, klarer ikke å sitte i ro, han liker når vi tuller med han og kaster han rundt. I går når han satt i bilen med oss voksne, med de store øynene sine, den håse stemmen og limet under genseren, tenkte jeg: " Hva skal til for at jeg kan ta med meg denne gutten hjem?" Jeg vurderte helt seriøst hvordan jeg kunne fått han med til Norge. Han har virkelig sjarmert meg i senk..

Nok en sørgelig nyhet..

Det er ikke til å tro hvilken hverdag ungdommene lever i. Når jeg kom hjem til Cochabamba etter ferie fikk jeg høre at en i America - gjengen hadde blitt knivstukket. De hadde vært ruset på lim og alkohol og begynt å krangle. En gutt i gjengen hadde stukket en kniv i hjertet til den andre og gutten døde. Han ble 17 år...

Når jeg kom på jobb på onsdag var jeg veldig spent på å høre hvem som hadde gjort det. Det gjorde vondt å høre at en av gutta som jeg føler jeg har fått god kontakt med nå sitter i fengsel, for drap.. Og jeg klarer ikke å la være å tenke på hvor vondt denne gutten hadde det før dette skjedde. Han er en sårbar gutt, og jeg har hele tiden sett på han som en rolig og god gutt. Han kan umulig ha det noe bedre med seg selv nå...

Det setter en støkk i en og minner en på at LIVET PÅ GATEN ER TØFT, det skjer ofte sånne ting, og i rusen kan det så og si skje hvem som helst. Ikke lenger tilbake enn uka før jeg drog på ferie skulle vi være med en gutt hjem til familien sin, da vi kom hadde han blitt knistukket i magen, han overlevde, men orket naturligvis ikke å besøke familien sin.

Hvordan de andre ungdommene har det nå er ikke lett å si. På en måte virker det som de fortrenger litt det som skjer.. Det er en del av livet på gaten, og det kan ikke være lett å gang på gang måtte forholde seg til sånne ting. Jeg besøkte de fredagen etter at det hadde skjedd, men det var ikke mange som ville snakke om det.

Ungdommene lever i en hverdag som er helt ufattelig, og det er rørende å tenke på hvordan de klarer å holde humøret oppe, den gode humoren, hvordan de viser omsorg for hverandre og for oss som jobber der, hvordan de deler med hverandre, og hvor sterke men samtidig hvor utrolig sårbare de er.. Jeg beundrer de, og har mye å lære av dem...

Besøk igjen !

Jeg har jo hatt enda mer besøk. Tove ( søskenbarn), Jannicke og Gunhild. Som sagt møtte vi de i Titicaca, og det var utrolig koselig å se de igjen. Har jo venta lenge på besøk, så det var fint når alle var trygt på plass. Vi hadde en uke i Cochabamba, hvor SnilleGilder igjen tok oss med på biltur til semijungelen, Inka Chaca. Vi gikk og vi gikk og rota oss nesten bort, men kom på sporet igjen. Såg ingen aper, men noen søte små grisetryner. Vi spiste heeeelt fersk fisk som smakte heeerlig.

Cochabamba kunne videre by på svinsing på svansen på et utested uten folk, og søskenbarna var litt skuffa, men hadde det likevel gøy.

Ruben og Enejda ( jeg kjenner så mange trivelige folk her!!) tok oss med på fjelltur til Tunari. Vi kjørte og kjørte helt til topps, og vi gikk og vi gikk helt til bunns. Vi møtte massevis av lamaer, og jeg tror det må være de morsomste dyra jeg veit om. De ser sånn halvforvirra, nyskjerrige, og litt dumme ut. Vi møtte på noen små landsbyer med falleferdige sjarmerende hus, og her fant jeg også ut at jeg hadde lyst til å flytte. Hvertfall for en dag, bare for å se hvordan de bor, lever og for å være med å dyrke poteter.

Også på denne turen klarte vi å forville oss borti vanskelig terreng. Kan nesten virke som bolivianerne liker å ta oss nordmenn ut på slike utfordringer.

Onsdag var Tove, Jannicke og jeg heiagjeng når ungdommene trente. De var en liten gjeng på fem gutter som spilte mot naboguttene, og tror dere ikke vi heia guttene frem til seier:) vi fikk mange stolte smil når vi ropte og skrøyt og skreik og hoia. Og premien var selvfølgelig melkesjokolade. Forøvrig lærte jeg guttene at norsk melkesjokolade er verdens beste sjokolade og før de fikk mer sa de: " Kjære senorita, kan jeg være så snill å få mer av den beste sjokoladen i verden?"

Vi hadde en fin uke i Cochabamba hvor jentene til og med fikk slappa av litt. De hadde hatt litt av en heisatur før de kom. Dessverre var Gunhild mye sjuk her, og måtte tilbringe mye av tiden hjemme.

Nå er det helt tomt i huset... Bare Ruben og jeg igjen..

Takker enda en gang for hyggelig besøk!

Besøk!

Jeg har hatt besøk! Og det har vært veldig trivelig! I første pulje kom Tone og Irene ( med Astrid i tankene, som ikke kunne være med). Jeg henta de på flyplassen i La Paz. Hadde ikke sett de på fem måneder og det var utrolig koselig å se de igjen, måtte gråte en liten gledesskvett da ja :)

Vi reiste rett til Cochabamba hvor vi koste oss med besøk på Cristoen, god mat, volleyball med venner, salsa, biltur til Tarata(ta) og besøk hos Americagjengen. Det var veldig hyggelig å kunne ta de med for å hilse på ungdommene jeg jobber med. Vi hadde med norsk sjokolade - ungdommene elsker norsk sjokolade. Vi satt på gresset, sang, prata og koste oss. Og som vanlig ønsker gjengen alle nye hjertelig velkommen med interesse, spørsmål, og hyggelige komplimenter." Kan ikke vennene dine være med å spille fotball med oss så vi kan bli bedre kjent med de?" De er gode!

Snille Gilder tok oss med på sightsseing. Tarata var en nydelig gammel kolonial by. Jeg bestemte meg et lite sekund for å flytte til Tarata, og sitte på en gammel balkong med Romeo og drikke rødvin.

Jentene forlot meg i fem dager for å reise til saltørkenen. Det blei en lang uke på jobb. Jeg møtte de igjen i La Paz og vi reiste til Copacapana og Titicacainnsjøen. Og der møtte vi enda flere kjentfolk! Søskenbarn Tove og to venninner :) Vi hadde en finfin dagstur til Isla Del Sol alle sammen. Med utsikt over andesfjellene og et møte med en søt gammel forvirra mann som skulle ha betaling for å krysse over til en ny kommune, men som ikke kunne regne, og som sjarmerte meg i senk.

Hele gjengen drog videre til La Paz, hvor Irene dessverre blei veldig sjuk ( men heldigvis fort frisk) og vi andre fikk svidd av litt penger på ALPAKKA, ALPAKKA, ALPAKKA!

De siste dagene slappa vi av i Cochabamba. Ikke før de hadde kommet, var de reist.. Takk for besøket !! Jeg storkoste meg !

Og bildene skal Irene og Tone få æren for!

Om alle kunne sendt en tanke...

Ei lita jente døde av kulde natt til lørdag. Det er meningsløst, sørgelig og uforståelig og det sier mye om hva de små barna må gjennomgå på gaten. Jenta blei 6 måneder, og jeg kan ikke forestille meg alle de vanskelighetene den lille har rekt å gjennomgå i sitt korte liv. Det er nok dessverre ikke første natta hun frøys.. Før henne har to søsken gått bort, på samme alder og av lignende årsaker. I området vi jobber hvor jenta døde, er det nå tre små barn igjen (og en til på veg), ei av dem er ei nyfødt lita ei på to uker. Jeg hadde håpt at dødsfallet i går ville få den 15 år gamle moren til å tenke på å endre livet sitt, flytte bort fra gaten og skape en fremtid for sin nyfødte, men det er dessverre ikke mye som tyder på det og det er heller ikke et enkelt valg å ta.

Hva har de små å leve opp til på gaten? Det er et vanskelig liv de har i vente.

Det var spesielt å være med i begravelsen, og jeg blir utrolig trist av å tenke på hvor fort den lille kommer til å bli glemt. Rart å se rusa foreldre, i det ene øyeblikket gråtende, i det andre øyeblikket sovende, leende og upåvirkede. Vondt, fælt og forferdelig når jeg tar meg sjøl i å tenke på om det var det beste for den lille..

For sånn kan man ikke tenke. Man må tenke at det finnes håp, både for foreldrene og barna..

Jenta var den samme som vi har skrevet om i et tidligere innlegg, det er mange som har vært bekymra for hvordan det kom til å gå med henne. Hvor er systemet? Hvor er barnevernet som skal sørge for at sånne ting ikke skjer? Hvorfor kan ikke stiftelsen melde fra? Melder stiftelsen fra er det ikke lenger noen stiftelse, for ryktet vil gå og ingen av barna vil noengang kunne stole på dem igjen. Det er vanskelig.

Hvil i fred, vesle jente. Jeg håper venner og familie i Norge vil sende deg noen tanker og også tenke seg om en ekstra gang på hvor godt vi har det og hvilke muligheter vi har i livet. Det er dessverre altfor mange som strever for å overleve, og som ruser seg for å glemme hvor vondt de har det...

Chao Stine !

Nå har Stine begynt sin lange reise hjem til Norge. Egentlig skulle ho ha skrevet et innlegg før ho drog, men det var så mye anna ho måtte få tid til. Kanskje ho kan få det til når ho har kommet seg vel hjem til Norge.

Jeg har bare lyst å si at Stine har gjort en kjempejobb her! Ho har vist masse omsorg for barna på Inti K`anchay og de har blitt veldig glad i ho. Ho har betydd noe spesielt og det er nok mange som skulle ønske ho kunne blitt myyye lenger og som kommer til å savne ho (inkludert meg selv). Det har vært en spesiell erfaring og det var ikke lett for hverken Stine, barna eller meg at Stine måtte dra i dag. Selv om det blir bra å komme hjem til Norge og det er mange som venter :) Tenker ho kan skrive mer om erfaringene sine hvis ho ønsker det når ho kommer hjem.

Det blir tomt i Cochabamba uten Stine! Vi har hatt det utrolig gøy sammen og sitter igjen med en haug med gode minner :)

Det er ikke alle som har en seng å holde seg varm i når de er sjuke.....

....her ligger to av gutta og hunden Estrella og varmer seg i solsteiken. Nettene er kalde i Cochabamba om dagen.

Her sover America-gjengen om nettene...

Hva med et utklipp av en kyllingflokk?

Det er mange interessante forretningsideer ute å går. På byen møter vi stadig vekk på en fyr som vil selge oss utklipp fra ukeblader og aviser. Hva med et utklipp av en kyllingflokk, eller vil du heller ha en bokstav eller to, en naken mann, en dame med store pupper, eller foretrekker du pizza?

Ekskursjon med 19 glade America - gutter og ei glad jente.

På mandag var vi på ekskursjon med America - gjengen. Det var en super dag og det finnes ikke tvil om at barna og ungdommene FORTJENER slike dager hvor de bare kan kose seg. De er en goood gjeng flotte barn! Slike turer gir også større rom for å ta seg en prat med alle og en hver, og det er viktig og positivt :)

Dedikert til Gøran :)

Her kommer tre små innlegg dedikert spesielt til Gøran. La vida en Cochabamba dreier seg nemlig ikke bare om jobb! Her er litt av hva som har skjedd i det siste :)

"Den viktigste dagen i året!"

17 – mai helga var en stor happening for vikingene i Cochabamba. Størst var den nok for Mona, ho presiserte for alle ho møtte at 17 mai er den viktigste dagen i året ( el dia mas importante del ano). Den 16 mai hadde Mona laga kake med non-stop-flagg, OG viktigst av alt, ho hadde laga sløyfer med selveste kongen, dronningen og kronprinsparet på. Det bidrog til morsomme samtaleemner utover den lange natta. Vi sang nasjonalsangen opp til flere ganger og endte til slutt opp på karaokebar hvor det gikk i lovesongs og ballader natta lang. Vi la oss halv fem og var friske og raske til 17 mai- frokost på verandaen. Nybakte rundstykker med norsk leverpostei, makrell i tomat, kaviar, spekeskinke og eggerøre.

Svømmetur til Abra

Vi er mestere i å ta trufier, og liker gjerne å sitte på trufien1 ½ time lenger enn vi må : ) Særlig trufi 233 til ingenmannslandet Abra.

Chapare

For noen helger siden drog vi til Chapare, et koselig lite sted i jungelen tre timer unna. Det eneste vi såg den helga var badebassenget på hotellet og pizzarestauranten over gata. OG for ikke å glemme en KOLIBRI, noe som var mest stort for Stine :) Kristin er litt stolt over denne turen fordi ho lærte seg å stuuuupe! Det tok sin tid, det skal være sagt, men etter mange magepladasker og god opplæring fra Mona og Stine fikk ho det til. Mona lærte å ta salto og det var ikke måte på hva vi lærte på den turen. Vi tenker bildene taler for seg selv, og ja...stilen...den er noe ho må fortsette å jobbe på..